Med håpet i skolesekken
Med hele livet innenfor arbeidsplassen har familier gjennom generasjoner arbeidet på teplantasjer med mangel på rettferdig lønn og behandling. Etter at skolen i landsbyen Sikori Bosti åpnet i 2016 kan flere barn drømme større enn hva deres foreldre noen gang hadde mulighet til.
31. august 2019
Tekst Emilie Løvås Wang
Foto David Einan
Majoritetsspråket i dette området er santali. Behovet for å kunne bangla på arbeidsplassen har aldri vært prekært, og derfor lærer ikke barna å snakke landets offisielle språk. Det gir begrensede muligheter for arbeid og utdanning utenfor plantasjen. De som jobber og bor her eier ikke sine egne hus, men de får bo der så lenge de er lojale til arbeidsplassen sin.
Mange barn har tidligere blitt satt i arbeid på plantasjen for å tjene penger til familien. På denne måten holdes utdanningsnivået lavt og det blir vanskelig å skape seg et annet liv. Det skyldes delvis at foreldre ikke har vært bevisste på betydningen av utdanning, delvis at mange av landsbyene ikke har egne skoler.
Utdanning gir ringvirkninger. Det kan løfte et helt samfunn ut av fattigdom og utnyttelse. Det bidrar til å sikre relevant kunnskap i en verden som stadig er i endring. Utdanning sikrer og ivaretar menneskerettigheter. Men kanskje viktigst for den praktiske hverdagen til elevene på teplantasjen; utdanning lar barn å få være barn, mens de enda er barn. På skolen får de tid til å leke i tillegg til grunnleggende undervisning i grunnleggende fag.
Seks dager i uken kommer til sammen 44 elever tuslende inn i klasserommet på Sikori Bosti Preparatory School. Skolen i seg selv består av blikkvegger og blikktak, og striesekker istedenfor stoler og pulter. For å gjennomføre undervisningen deler de opp skoledagen og elevmassen slik at de yngste elevene får de tre første timene, de eldste får tre timer utover ettermiddagen.
Læreren heter Minoti Hambron. Hun har ønsket å bli lærer siden hun var barn. Hun hadde privilegiet av å oppleve hvordan en god lærer skal være, og vedkommende var i tillegg kvinne. Dette inspirerte Minoti til tross for at læreryrket ikke er spesielt lønnsomt. Gjennom Normisjon sin tilknytning til arbeidet får hun likevel bedre og mer rettferdig lønn enn det som er normalen.
Vi kan fortsette å si at utdanning er det viktigste vi kan utruste fremtidens generasjoner med, men skal vi ta det på alvor bør vi ikke la det bli med tomme ord. Vi bør heller sette inn midler hvor det trengs og hvor vi vet det utgjør en betydelig forandring. Og ikke bare for å gå i pluss i samvittighetsbanken vår, men for det barnet som får frie hender til å strekke seg etter verden.
Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 2/2019. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.
Teksten er skrevet av studenter på linjen Global Disippel – Story&Media ved Gå Ut Senteret.