Noen måneder i Mali
For andre gang har Liv og Håkon Simonsen vært i Mali som volontører for Normisjon, men ekteparet har en lang historie i landet.
8. mai 2020
Tekst Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Privat
Håkon Simonsen kom til Mali første gang i 1985 for å bygge misjonærboliger, mens Liv Linjord kom ut i 1994. De ble kjærester i Mali og giftet seg sommeren 1995.
Paret var misjonærer fram til høsten 2001, og fikk i løpet av den tiden to sønner.
– Vi hadde krevende, men meningsfylte år, først i Goundara, så i Oussoubidiagna, forteller Liv. Hun var engasjert i menighetsbyggende arbeid, i tillegg bestod hverdagen i å veilede unge mødre, lære dem grunnleggende hygiene, og gi råd om barnehelse. Håkon fortsatte med praktiske oppgaver, og var engasjert i brobygging og veiutbedring.
– Vi hadde et stort ønske om å komme tilbake til landet, folket og kulturen som vi var blitt glade i. Vinteren 2006 var hele familien på ferie i Mali i fire uker, sier Liv.
Nye muligheter
Våren 2018 ble Håkon pensjonist. Liv søkte permisjon uten lønn fra sitt arbeid som vernepleier i Grimstad kommune. Dette gav paret mulighet til å reise til Mali som frivillige medarbeidere fra september 2018 til februar 2019.
– Dette var noen verdifulle måneder for oss. Vi valgte derfor å ta en ny tur, på samme vilkår, fra januar og ut mars i år, forteller Håkon.
Per nå vet de ikke om det blir flere turer, men forteller at de er åpne for muligheten.
– Vi måtte avslutte tjenesten vår i 2001 på grunn av sykdom, og har hele tiden ønsket oss tilbake. Da barna ble voksne, ble dette ønsket sterkere, sier paret.
Karen Ekern var da den eneste misjonæren som bodde fast i Bafoulabé. I tillegg til henne bodde Normisjons landdirektør i Mali og Senegal, Therese Glendrange, i hovedstaden Bamako. Avstanden er ca. 10 timer med bil.
– Vi hadde et ønske om å støtte Karen i evangelisering og diakonalt arbeid. Vi vet det er krevende å være alene med alle utfordringene, sier Liv.
Mali på godt og vondt
Oppholdet i Mali har gitt gode opplevelser, men har også gitt økende bekymring for landet de er glade i.
– I løpet av den tiden vi har vært her, har vi blitt kjent med mange flotte mennesker. Noe av det fineste vi opplever, er å sitte i skyggen på et gårdstun, drikke te eller spise sammen og snakke om tema som opptar oss.
Paret forteller at det er vondt å se ustabiliteten som nå rår i deler av Mali. De holder til i Bafoulabé, vest i landet. Av sikkerhetsmessige årsaker kan de ikke lenger bo fast nord for Senegalelven, men har kunnet ta sporadiske turer inn i området der de bodde før.
– Det virker som at urolighetene kommer nærmere. Denne måneden får vi derfor ikke lov til å reise nordover, forteller Håkon.
– Det er trist, sier Liv. – Dette er et av Normisjons kjerneområder, der har det vært arbeid blant kasonkéene i mange tiår.
– Vi vil oppfordre alle til å be om fred i Mali, beskyttelse for kirken og de kristne og om at evangeliseringsarbeidet kan fortsette.
Godt kjent
Liv og Håkon kjente arbeidet i Bafoulabé fra før. Omsorg for blinde, syke, enker, fattige og andre som har det vanskelig, besøk i landsbyen og samtaler med maliske venner er dermed blitt en viktig del av hverdagen.
– Vi har bønnemøter daglig der vi ber for arbeidet, land og folk, forteller Håkon.
Det har vært få misjonærer i Bafoulabé de siste årene. Vedlikehold har det derfor vært smått med.
– Her var det i sin tid et yrende liv, men mange av husene våre er nå solgt.
Gjestehuset i byen er imidlertid er beholdt, og Håkons oppgave er å oppgradere dette og to andre boliger på tomta.
Paret legger ikke skjul på at det økonomiske regnestykket med et slikt utenlandsopphold går i minus, men forteller at de opplever det som en god investering.
– Med Håkons pensjon og noen oppsparte midler, klarer vi oss greit. Det som koster oss mest, er faste utgifter for bolig hjemme, i tillegg til tap av inntekt og pensjonspoeng for Liv.
–Nedenes Normisjon som er vår sendemenighet. De støtter oss noe økonomisk og med forbønn.
Paret forteller at de også har mange andre forbedere, både i familien og ellers.
–Det er helt nødvendig for å være i denne tjenesten, og er en god ordning for alle parter. Vi ser også at det øker engasjementet for ytremisjon hjemme, forteller de.
– Vi kan anbefale denne ordningen til andre som har mulighet.
Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 1/2020. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.