Rullende bedehus

Hvordan samle folk på bedehuset i koronatiden? I region Ve/Bu ble løsningen et bedehus på hjul.

– Vi måtte tenke kreativt på hvordan vi kunne samle folk også i korona-tiden, sier Gunn Marit Selle, administrasjonsleder i region Ve/Bu i Normisjon.

– Vi planla et drive-in-arrangement på Strand leirsted i Sandefjord, men det er jo ikke alle i vår region som bor så nært det stedet. Vi lurte på hvordan vi kunne ha et tilbud til de som bor lenger unna også. sier Selle. For å nå disse, måtte en reise rundt, ble det bestemt. Løsningen? Et rullende bedehus. Staben i regionen drodlet videre på idéen og engasjerte folk som kunne bidra.

– Vi trengte en lastebil, noen som kunne kjøre den, foreninger som ville ta imot oss, lyd, program og så videre. Vi fikk hjelp av noen kreative og praktiske folk til å finne ut hvordan lastebilen skulle innredes, og siden gikk det slag i slag, forteller Selle.

Prekestol og en kunstig plante gav «bedehusfeelingen»

En lastebil ble leid; en som var stor nok og som kunne åpnes fra siden.

– Vi ville ha scenen som på et gammelt bedehus. Vi fikk laget en bakvegg der vi hengte opp typiske lampetter og bilder. Bildene hentet vi på Vestre Andebu bedehus som skulle selges. Vi fikk med oss en prekestol, en flanellograf og en kunstig plante, forteller Selle. Hun sier at reiseruta ble lagt til to «turnéer».

– Den første gikk til Hallingdal. Her besøkte vi Gol, Ål og Hemsedal. Vi hadde til sammen sju arrangementer; basarer, familiemøter, gudstjenester og konserter. Med oss på denne turen hadde vi Jan Tore Saltnes fra Nordic Tenors. Han sang på møtene og holdt to konserter. Ellers var fire fra staben og to av Acta-ungdommene våre med, i tillegg til sjåføren som også var lydmann. På turné nummer to ble det bedehusbasar i Revetal, bedehussang i Lågendalen, gudstjeneste på Kongsberg og familiemøte med basar i Drammen.

Tuting i stedet for applaus

Bedehuset rullet primært til steder som ikke ligger i nærområdet til Sandefjord, sier Selle. I forkant av besøkene kontaktet de lokale foreninger og gjorde avtaler om egnede plasser å ha samlingene.

– Det var gjerne større parkeringsplasser i områdene vi besøkte. På hvert sted måtte vi rigge scene, henge opp bilder og lampetter. Etter møtet var det å pakke det ned igjen slik at det ikke ble ødelagt under transporten, sier Selle. Hun forteller at de hadde strenge regler med tanke på smittevern, og at de hengte opp plakater som informerte folk om at de måtte bli sittende i bilene under hele samlingen, samt annen nyttig informasjon. Oppgavene ble fordelt på staben for hvert møte. Selv synes Selle at det ble litt rart å stå foran en forsamling og ikke få noen tilbakemeldinger fordi en ikke fikk blikkontakt med publikum.

– Det var nok spesielt rart under konsertene der vanlig respons som latter og applaus uteble. Det ble litt tuting da, sier Selle. Hun legger til:

– Noen steder måtte de frem med startkabler etter at noen hadde tappet litt for mye strøm under møtet.

Over 40 biler

Turnéene bød på et varierende oppmøte av deltakere. På det minste kom sju biler, og på det meste deltok over 40 biler.

– I Hallingdal hadde vi grått og surt vær med mye regn. I nedre deler av regionen hadde vi sol og veldig varme dager. Begge deler kan nok ha påvirket oppmøtet noe, sier Selle.

Hun påpeker at de fikk veldig mange positive tilbakemeldinger, både når det gjaldt opplegget og fordi de tok initiativ og gjorde noe i denne perioden.

– Det mest positive var kanskje at det tvang oss ut av bedehusene for å ha samlinger på steder en normalt sett ikke har det. Det var en hjelp til å komme ut der andre folk også var. I Ål hadde vi for eksempel møte på parkeringsplassen foran en butikk i sentrum, sier Selle. Hun mener det er bra å måtte tenke nytt og annerledes.

– På den måten kan vi komme i kontakt med grupper vi ellers ikke treffer. Som vår regionleder Svein-Tony Gårdsø sier: «Håper ikke alt blir normalt når alt blir normalt igjen»