Fellesskapets betydning

Tekst: Arne Inge Vålandsmyr

Korona har skapt noen spørsmål, nyttige, anfektende, fokuserende. For hvordan går det når vi ikke lenger kan møtes? Vi opplevde det litt forskjellig. Jeg har møtt folk som sa: «Det var i grunnen deilig. Tenk at jeg skulle ikke noe. Kanskje bare ta ei bok og sette meg i stolen, i min egen stue». Kanskje kunne det si noe om at også kristenlivet var blitt et hektisk aktivitetsjag? Andre sa: «Det gikk i grunnen greit, det er så mye bra på nettet, men jeg ser jo at det blir vanskelig med de pengene når ikke kollektkurva går rundt». Noen sa: «Krise, virksomheten stopper jo opp». Noen «møttes» på pc-skjermen og sa: «det var i grunne godt å se dere!» Vi stoppes opp for dette enkle spørsmålet: Hvorfor møtes vi egentlig? Det er nok sant det gamle utsagnet: «Du blir ikkje heit av det du ikkje veit». Skal vi be og gi med glede må vi få vite, bli inspirert, bli involvert i andres liv. Paulus sier det slik, «Dere skal alle få vite hvordan vi har det her».

Men under dette ligger det en enda dypere sannhet og virkelighet. For hvorfor skal jeg bli involvert i andres liv? Jo, for vi hører sammen. Klart du også hører med rundt bordet når familien samles. Det er «tjukke slekta», ja mer enn det, dåpens vann er tykkere enn blod. Så vi må komme sammen, for å bli styrket og å vokse i troen, for å tjene hverandre, for å styrke båndene oss imellom, for å bryte brødet sammen, og fordi vi er kalt til å takke og tilbe Gud sammen. Her ser vi hvordan «nettpreken» ikke holder mål, det er bare nødproviant.

Hvorfor holder vi på? Midt oppi denne tiden leverte vi inn statistikk til Felleskontoret/Landsstyret. «Vet dere om noen som er kommet til tro det siste året?» Ja, vi fikk tellet oss opp til sannsynligvis 10!!! Hvor mye lovsang er det i himmelen over det? Hvorfor holder vi på? Skal vi be om 20 neste år? Er du med?