En kirke gjenoppbygges
– Det er som et nytt liv og en ny verden at vi har fått denne kirken. Vi tar del i Jesu lys, sier Rafik Danakari
4. august 2020
Tekst Simon Elias Bogen og Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Simon Elias Bogen og Lars Audun Bøen
Danakari er nestleder i det albansk-udiske kristne samfunnet i Nich. Landsbyen nord i Aserbajdsjan er det eneste stedet på jorden der det historisk sett kristne udi-folket er i majoritet. På verdensbasis finnes det omkring 10 000 udier. 7000 av disse bor i Aserbajdsjan, og 4000 av disse holder til i Nich. I 2006 ble kirken som har stått i Nich siden 1700-tallet endelig ferdig restaurert, og udiene fikk en kirke der de kunne gå på samlinger. Danakari er svært fornøyd med at folkegruppen har fått gjenåpnet sin egen kirke.
– Det er viktig at folket vårt får en kirke de aktivt kan gå i, og jeg er veldig takknemlig for at dette har skjedd, forklarer han.
En betydningsfull kirke
Sergey Antonov – medlem i kirkestyret – har lenge vært av de aktive kristne i Nich. Tidligere jobbet han for NHE (Normisjons humanitære organisasjon), og han er glad for at folkegruppen igjen har et sted hvor mennesker kan møtes for å ære Gud.
– Kirken er jo et Guds hus, og der hvor to eller tre eller fem er samlet i Guds navn kan man også kalle et Guds hus. Vi går i kirken for å be og snakke sammen med andre. Det er en flott kirke som vi har ventet på lenge, sier Sergey.
Gjenetablering
I 1936, under Stalins regime, ble alle kirker i landet stengt og de siste prestene ble sendt til arbeidsleirer. 70 år etter, 19. mai 2006, ble Jotari-kirken i Nich gjenåpnet, etter å ha blitt pusset opp med støtte fra norske myndigheter og Normisjon. Utsending i Aserbajdsjan, Synnøve Aandstad Baghirova, sier at det fortsatt er mye arbeid som må gjøres før kirken er ordentlig gjenetablert som en orientalsk-ortodoks kirke.
– En kirke som verken har liturgi eller prester, er etter ortodokst kirkesyn ikke noen kirke. De har registrering, et kirkebygg og noen mennesker som er troende, men en ortodoks kirke kan ikke feire gudstjeneste uten ordinerte prester som leder liturgien. Nå har to udier fullført teologisk utdanning, og man er i prosessen med å oversette liturgier til udi Håpet er at om ikke lenge vil det igjen være udi-prester som kan lede liturgi og bønner i kirken på sitt eget språk, forteller Baghirova.
Klar til å bli prest
Robert Mobili er leder for det albansk-udiske kristne samfunnet i Aserbajdsjan. Han er utdannet geolog, men har nylig også fullført teologiutdannelse. Med Normisjon som støttespiller, er han sentral i prosessen med å reetablere udi-folkets gamle ortodokse kirke.
Den albansk-udiske kirken har sine røtter i aposteltiden, da de første kristne kom til landet som da het Kaukasus-Albania. På 300-tallet ble kristendommen statsreligion. Kirken overlevde århundrer under muslimsk styre fra 600-tallet av. Mobili forteller at det var i 1836, under den russiske tsarens styre, at den Kaukasus-Albanske kirken formelt ble lagt ned. Kirkene var imidlertid i funksjon fram til 1936 da de ble stengt av sovjetkommunistene.
Det albansk-udiske kristne samfunnet med Robert Mobili i spissen jobber nå med å gjenopprette kirken sin. I denne prosessen er Normisjon en viktig støttespiller, samt den ukrainsk-ortodokse kirke og den syrisk-ortodokse kirke i Tyrkia. Mobili trekker også fram støtten fra muslimene i Aserbajdsjan som en avgjørende faktor.
Støtte fra Norge
Robert Mobili har vært leder for det albansk-udiske kristne samfunn siden 2003. Samme år fikk udi-kirken i Nich registrering, og restaureringen av en av kirkene i Nich startet. Normisjon og den norske ambassaden var viktige i disse prosessene. Mobili viser tydelig at han er svært takknemlig for støtten fra Norge.
– Kirken ble restaurert av aserbajdsjanere i samarbeid mellom det aserbajdsjanske kulturdepartementet og universitetet for arkitektur og konstruksjon i Baku. Men den økonomiske støtten ble gitt fra Norge, gjennom Normisjon, forteller Mobili. Nordmenn har alltid støttet oss. Det er en veldig viktig faktor, for i Aserbajdsjan har vi ikke sett en liknende oppussing av de albanske kirkene.
Han sier det er mange gamle albanske kirker som ligger i ruiner, men han har troen på at tiden nå har kommet for at flere kirker kan bli pusset opp, denne gangen sponset av aserbajdsjanske myndigheter.
Bibeloversettelse
Robert Mobili er styreleder for Bibelselskapet i Aserbajdsjan, og har et stort hjerte for morsmålet sitt. Han er en av pådriverne for bibeloversettelsen til udi, og understreker viktigheten av språket for at folket skal overleve:
– I dag har vi skolebøker på udi-språket, og det undervises i udi på skolene. Hvis vi mister språket vårt går vi ned til null. For det første må det være et lokalsamfunn, og vi må ha en levende kirke.
Han forteller at store deler av Bibelen er oversatt igjen.
– Nå driver vi med en siste sjekkingsprosess før de fire evangeliene på udi skal trykkes i bokform. I dag har vi et fungerende aserbajdsjansk Bibelselskap, som betyr at vi kan trykke Bibler i Aserbajdsjan. Der har vi også mye støtte fra det norske Bibelselskapet og Normisjon, sier styrelederen.
Lang prosess for reetablering
Prosessen med å få kirken reetablert i praksis er lang. Tilbedelsesspråket skal være udi. Mobili tydeliggjør at akkurat det er svært viktig.
– Det som gjenstår nå er at vi må få kirkekalenderen og liturgien på plass, og så må vi få ordinert prester. Mange tror at det bare er å ta på seg presteklærne så er det gjort, men vi kan ikke gjøre det. Det dreier seg ikke bare om å ta på seg en rolle, for vi må følge kirkelovene.
Lys fremtid
Håpet er at udienes søsterkirke, den orientalsk-ortodokse syriske kirken kan stå for ordinasjonen av de første udi-prestene i nyere tid. Robert Mobili selv er en av to som er klare til å bli ordinert.
– Vi har gode muligheter nå. Hvis synoden og patriarken i Damaskus gir sin tilslutning i morgen, da er vi klare, men det kan også ta måneder og år. Det eneste vi trenger er at tre til fire av de østlige kirkene vil godta oss, deretter er vi klare. Vi må be!
Han er en optimist, og ser lyst på framtiden for det albansk-udiske kristne samfunn, som han ønsker å omdøpe til «Den albansk-udiske kirke.»
– Vi tror på Guds hjelp, og vi ber alltid. Jeg tror vi har en lys framtid for denne kirken som en gang var glemt. Jeg håper vi vil komme i mål, og da tror jeg mange flere vil komme til kirken, sier den framtidige udi-presten.