Koronahilsen fra Baku
Merk: Teksten under er skrevet 22. mars. Siden den gang har situasjonen i Aserbajdsjan blitt strammet inn ytterligere. Du kan lese mer på Synnøves facebookside Synnøve i Kaukasus.
Koronahilsen fra Baku
I forrige uke ble de fleste av Normisjons utsendinger fra våre ulike samarbeidsland sendt hjem til Norge. Jeg er et unntak. I og med at min mann er her fra Baku, valgte vi, i samråd med mine ledere i Norge, å bli her. Her er et innblikk i hverdagen min slik den er nå.
Jeg tror aldri hverdagen min her i Aserbajdsjan har vært så lik hverdagen til mange i Norge. Spredningen av koronaviruset har blitt mindre omfattende her enn i Norge, og tiltakene ble satt inn tidlig, siden Aserbajdsjan grenser til Iran. Siden den første uka i mars har vi hatt hjemmeskole og hjemmekontor, og familien vår på 5 tilbringer det meste av tida hjemme. Vi går kun ut for å gjøre små ærend, som innkjøp, og vi passer da på å holde avstand til andre, samt å vaske hendene godt når vi kommer hjem igjen. For det meste er det mannen min som tar seg av ærendene, mens jeg og jentene bare tar småturer ned på nærbutikken nedi veien.
Dagen starter med morgenbønn og frokost, og etter at bordet er rydda, har vi hjemmeskole på kjøkkenet. De fleste dagene er pappa sammen med lillesøster Emilia på 1 år mens Sonia Maria på 7, Lydia Birgitta på 4 og jeg har skole. Jentene har hver sin mappe med oppgaver de har fått med seg fra skolen og barnehagen. For 7-åringen går det i lese- og skriveoppgaver på engelsk, samt matteoppgaver, og noe norsk gjennom den nettbaserte Globalskolen. For 4-åringen er det mer tegning og fargelegging, men også læring av tall og bokstaver. Hun storkoser seg, og i helga, da det ikke var skole, spurte hun etter det.
For på lørdag og søndag er det ikke hjemmeskole. Lørdagen går kanskje med til husvask eller rydding, og forrige søndag hadde vi vårt første husmøte med Sonia Maria som liturg. Hun tok fram tavla og skrev notater både fra dagens tekst – som ble fortellingen om Daniel i løvehulen, hun valgte salmer blant sangkortene vi har, og skrev opp bønneemner. Det ble et riktig så fint møte, i all enkelhet. Denne søndagen fulgte vi søndagsmøte her fra Baku over nett.
På ettermiddagene er det hviletid for lillesøster, frilek eller tegning for de to store jentene, husarbeid for mamma og jobbetid eller andre ærend for pappa. Noen dager baker jeg noe sammen med jentene, eller de hjelper til med klesvasken – det synes de det er gøy å være med på. Til mammas store glede, er de to store søstrene også blitt bedre venner gjennom disse ukene. De trives i hverandres selskap og finner på mange morsomme leker sammen. Hittil har de ikke kjeda seg ihvertfall. Vi har ikke møtt noen av vennene deres siden skolen ble stengt, kun hatt kontakt over meldinger. Vi har hatt noen besøk av tante og onkel og bestemor og bestefar, som alle bor her i Baku, men aller mest er det bare oss 5. Og så holder vi kontakten med familien i Norge gjennom meldinger, bilder og video på whatsapp. Nå føles Norge nesten like nært som Baku.
På kveldene, etter at middags-oppvasken er gjort, er det tid for barne-TV. Jentene ser ofte på NRK-super via VPN. Og da kan endelig mamma ha litt alene-tid, hvis lillesøster tillater det, gjerne med en kopp kaffe i lenestolen på kjøkkenet. Da er kanskje tiden kommet til å holde kontakten med kollegaer og høre åssen det går med ulike bekjente; det meste skjer via whatsapp.
Og når klokka er blitt over 10, da er alle de tre søte små i seng, og det er tid for hjemmekontor for meg. Nå må det sies at det har vært normalen i mange år. Jeg legger ikke skjul på at jeg er et B-menneske, og jeg har både mer energi og er mer effektiv om kveldene. Så siden vi fikk barn, har jeg ofte hatt et par arbeidstimer om kvelden noen dager i uka, mens mannen min har vært på kveldsjobb, for å ha mulighet til å tilbringe mer tid med barna på dagen. Da kan jeg skrive artikler til Normisjon i Norge, eller forefallende eposter i ro og mak uten å bli forstyrra. En slik rytme er en fordel nå, som jeg har hovedansvar for barna det meste av dagen.
Nå er også mye av det jeg jobba med utsatt, og arbeidshverdagen er blitt litt uoversiktlig, så fram mot påske tar jeg ut litt avspasering og da holder det med et par timers jobbing på kvelden. Det ble nemlig ingen påsketur med Normisjon til Aserbajdsjan i år, til tross for god påmelding, et bra turopplegg og mye planlegging. I stedet får vi en rolig påske med familien. Det blir heller ingen evaluering av prosjektene vi gjør overfor barn og unge med funksjonsnedsettelser med det første. Disse to tingene var mine to hovedfokus denne våren, som jeg hadde begynt å forberede og lagt mange arbeidstimer ned i. Nå er isteden mye blitt snudd på hodet. Normisjons arbeid overfor barn med funksjonsnedsettelser har måttet ta en pause, og vi vet ikke hvordan vi nå kan bidra overfor disse sårbare barna. Vi har mange spørsmål. Det var frustrerende for et par uker siden, å godta at ting bare må avlyses og utsettes, men nå har jeg klart å legge det fra meg, for sånn er det bare i arbeidet her; noen ganger skjer forandringer som vi ikke har kontroll over. Og jeg har sett Gud vise sin trofasthet i så mange ulike situasjoner tidligere, at jeg vet at også denne gangen vil han være trofast. Hans perspektiv er annerledes enn vårt, og han har kontroll, over arbeidet vårt og over koronaviruset.
Så har vi kanskje godt av å stoppe opp litt, og bli minna om å fokusere mer på ham, samme hvor vi er. Jeg har blitt minna om Jesu ord i Matteus 6 gjennom disse ukene:
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»
Og en av våre trofaste støttespillere i Norge sendte meg en oppmuntrende epost der hun hilste med salme 91. Vers 4 har betydd mye for meg gjennom tidligere utfordrende tider:
«Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.»
Så får både vi her i Baku og dere i Norge søke ly under Guds vinger og tro at han vil verne oss og bringe oss gjennom også disse utfordringene som vi nå står overfor. Måtte Hans navn bli æret gjennom våre liv og gjennom måten vi takler utfordringene rundt korona-viruset!